Lys i enden av tunnelen?

(Foto: Tom Haga)

Fløyta går for siste gang. En tomhet bygger seg opp, og du har lyst til å grave et hull i bakken og forsvinne så raskt som mulig. En blanding av såret stolthet og forbannelse. Tanker på alt en skulle ha gjort annerledes. De små detaljene ruller om og om igjen oppe i hodet. Du kommer hjem og har svært lite eller ingenting å bidra med annet enn å synes synd på deg selv og surne i hjørnet av sofaen. En form for samtaleterapi når du skal se på fotballrunden på TV, og igjen få se hva som i dag gikk galt. Klokka går, men du er ikke i nærheten av å kunne sovne. De samme tankene svirrer. Hvis, om, at…

Dagen derpå, humøret preges av null poeng og lite søvn. En form for bakrus. Fortsatt en enorm lyst til å bare kunne spole tiden tilbake. Vi var jo så gode i første omgang. Kan vi være så snill å få prøve andre på nytt igjen?

Dessverre er fotballen brutal. Det må gjøres der og da. I løpet av 90 minutter. Fasiten er sluttresultatet. Uavhengig av hvor mye du ønsker eller vil, noen ganger får du det bare ikke til.

Slik startet sesongen for vår del. Hardt og brutalt, men slik er fotballen. Det hjelper dessverre ikke å grave et hull i bakken og bli der. Vi som jobber med dette må hver eneste dag forsøke å være konstruktive. Evaluere og analysere. Og så forhåpentligvis levere. Vi må gjøre så godt vi kan å se bak resultatene. Se dypere inn i materien, og se på hva og hvorfor. Hva kan vi lære for å bli et bedre fotballag på sikt? Gårsdagens resultat får du ikke lenger gjort noe med, men hvordan du agerer ut ifra det kan være helt avgjørende for neste.

Det er kun en vei ut av motgang, og det er hardt arbeid. Ingenting kommer av seg selv, eller snur brått over natta. Det er en utfordring, det er mentalt krevende, men om du ikke er villig til å ta den må du dessverre finne deg noe annet å holde på med. Heldigvis er det ikke noen slike blindpassasjerer med i vår gruppe. Sulten på utvikling er stor, og trua på at vi skal komme styrket ut av denne perioden er absolutt tilstede.

Og i en slik mentalt krevende tid, med mange kamper på kort tid og uten den flyten vi ønsker, må jeg si at alle dere som vanligvis pleier å innta SR-Bank Arena er sårt savnet. All ære til dere 200 utvalgte som kommer på kampene, vi kjenner deres støtte godt, men på vegne av hele gruppa må jeg si at vi gleder oss enormt til neste gang vi får se og høre samtlige igjen. Vi skal faktisk ikke undervurdere deres betydning for laget vårt. Både hjemme og borte. Hadde vi klart å presse inn et seiersmål mot Mjøndalen med deres støtte på tribunen? Jeg tror det. Hadde vi vunnet i Oslo med Viking Oslo bak angripende mål utover i andreomgang? Jeg tror det. I jakten på marginene er dere ofte avgjørende!

Realiteten er dessverre at vi må klare oss uten dere også i nærmeste fremtid, men vi nærmer oss for hver dag som går. Nærmer oss gjør vi også forhåpentligvis det Viking-laget vi ønsker å være og dere ønsker å se.

Det er lys i enden av tunnelen!