Da Viking knuste Bryne på Ullevaal
Ett år etter det sure cupfinaletapet mot Odd, kom revansjen. Og når man først skulle snyte noen for kongepokalen, kunne det ikke bli bedre enn Bryne. Tilbakeblikk
Nå he di øvetage
Bryne har blitt en verkebyll for Viking. De har det. I hvert fall i cupen. Det er lenge siden lagene møttes i seriesammenheng – så lenge at flere av spillerne i dagens Viking-tropp ikke en gang husker det – men i cupen møtes de to rivalene med jevne mellomrom. Og når det skjer, ender det med cupexit for De mørkeblå. Hver gang!
Ferskest i minnet er smellen på Jæren i 2018. Viking i OBOS-ligaen, Bryne på nivået under. Bryne scorer to minutter før full tid og vinner 1-0.
Saken fortsetter under bildet.
I 2013 møttes lagene på Stadion. Viking i Eliteserien, Bryne på nivået under. 4-2 vinner rødtrøyene, som etter en time ledet 3-0. Enda en ydmykelse.
Da lagene møttes på Bryne stadion i 2009, ble det tap etter straffer. Mens det i 2004 ble 1-2-nederlag hjemme i Jåttåvågen.
– For Bryne er alle kamper mot Viking prestisje. Om det er cup, serie eller privatkamp i Randaberghallen betyr lite, Bryne har ingenting å tape, har Bjarne Berntsen sagt.
Og er det noen som vet, så er det vel nettopp Berntsen. Han har vært trener i Bryne, har sett det fra deres side, og greide sågar det kunststykket å lede dem til NM-gull tilbake i 1987. Men som Viking-trener står han med tre av tre tap mot rødtrøyene i cupsammenheng (95, 04, 18).
Det svir å tape mot dem. Og akkurat nå er det Bryne som "he øvetage" i dette derbyet. Men andre- og tredjerundekamper i cupen får så være. Da det gjaldt som mest, i finalen, på Ullevaal, viste Viking hvem som er storebror!
Revansj
Benny var tilbake i byen. Vår svenske trenerlegende tok over etter danske Poul Erik Andreasen før 2000-sesongen og ledet klubben til bronse i serien og cupfinale i comebacket.
Odd var motstander på Ullevaal det året. Men til tross for å ha tatt ledelsen, måtte Viking se seg slått etter ekstraomganger. Og tidligere helt på Stadion, Erik Pedersen, kunne sprade rundt i g-strengen sin.
Men året etter kom revansjen. Igjen tok Viking bronse i serien – og igjen skulle sesongen avsluttes på Ullevaal.
I semifinalen hjemme på Stavanger stadion ventet fjorårets finalemotstander Odd – eller Odd Grenland, som de het på den tiden. Laget fra Skien var klart best i hele kampen, og skapte flere gode sjanser.
– Vi spilte så dårlig at det nesten ikke er lov til å glede seg over resultatet, sa en ærlig Erik Fuglestad til Aftenbladet etter kampen.
Likevel hadde Morten Berre sendt hjemmelaget i ledelsen allerede etter seks minutter. Men så tok telemarkingene over, og i det 53. minutt utlignet Morten Fevang. Da ventet alle bare på at de også skulle ta ledelsen.
Men keeper Bo Andersen, som i dag trener Ålgård FK, stengte buret, og hadde blant annet en kjemperedning da Odd kom alene gjennom med ham.
Ni minutter før full tid greide Erik "g-streng" Pedersen å pådra seg sitt andre gule kort og bli utvist. Det gjorde at trykket mot Viking lettet noe, og like før slutt dukket en angriper fra okka by opp.
Morten Berre viste strålende teknikk og overblikk da han hælsparket ballen gjennom til Thomas Pereira på venstrekanten. Pappaen til Adrian slo ut fem-og-førr. Der tok Jørgen Tengesdal imot, la ballen til rette for seg og curlet den i nota bak en sjanseløs Erik Holtan. Og da eksploderte det på tribunene på Eiganes!
Det var som nevnt ingen stor kamp av Viking. Men nå hadde man i det minste fått gjort opp for tapet mot Skien-laget året før. Og det er jo få ting som smaker så godt som revansj.
Skulle det være noe, er det kanskje det å slå Bryne.
Blå himmel over Ullevaal
Dette er et utdrag fra jubileumsboken "Store øyeblikk" (01.05.19), skrevet av Ole J. Askeland.
Ingenting i norsk fotball er større enn cupfinalen, selve manifestasjonen av tilhørighet og lokal stolthet. Sånn er det for tilhengerne som ser frem til Oslo-turen i ukevis og fyller opp sin sving sammen med tusener av likesinnede. Sånn er det for spillerne, også Thomas Pereira, selv om han får sine landskamper og store oppgjør i Europa. Eller Hannu Tihinen, som står foran gode fotballår i Sveits og Belgia.
Viking har nok av semifinaler. Siden 1925 har Viking nådd helt hit 25 ganger, altså hvert tredje år. Utvalget av finaler å se tilbake på, er derimot skrinnere.
Men denne gang er det Bryne og finale. To klubber tre mil fra hverandre. Bryne æ kanskje best om du spør en jærbu, Viking er likevel store favoritter. Men er spillerne klare? Fokuserte? Blir alle våpen brakt med inn på banen?
Når kampen er i gang, er det klasseforskjell.
Thomas Pereira slår corneren som Roger Eskeland bokser i eget Bryne-bur etter fire minutter. Han slår pasningen som Morten Berre bruker til å doble ledelsen. Og Pereira slår, for at det ikke skal være noen som helst tvil, hjørnesparket som Hannu Tihinen stiger til værs på, før han styrer ballen dit Eskeland ikke når. Tihinen har fått sin herlige revansje, året etter selvmålet som snudde cupfinalen mot Odd.
Saken fortsetter under bildet.
Når fem minutter gjenstår, overlater han kapteinsbindet til Bjarte Lunde Aarsheim. Viking-strategen har vært skadet, men det er klart han skal utpå nå, hele Viking-kontingenten roper på ham. Til slutt byttes han inn. Så klyver han opp trappen til kongetribunen, og løfter kongepokalen mot den blå himmelen.
Vant mer enn bare kongepokalen
Feiringen i etterkant ble storartet – hvem har vel ikke sett bildene av Benny Lennartsson der han tusler rundt på Ullevaal med gullhåret – eller scenene fra Torget i Stavanger da spillerne kom hjem.
Selv om det ble utklassing og seieren var sikret lenge før dommer blåste av, var det en lettet Viking-treneren etter kamp.
– Å tape mot Bryne, og en annen svensk trener ville vært dobbelt jævlig, fortalte han til VGs utsendte.
Saken fortsetter under bildet.
Seieren over Bryne ga Viking sin femte kongepokal. Man hadde fått revansj mot Odd og banket Bryne. Det var mye som smakte godt. Men det som kanskje smakte aller best, det som i hvert fall huskes aller best, og som står igjen som en av de største bragdene i klubbens historie, er noe som skjedde litt i underkant av ett år senere grunnet en mulighet dette NM-gullet ga.
For med seier i cupen fulgte naturligvis europacupspill den påfølgende sesongen. Og i første runde av UEFA cupen ventet Chelsea; Claudio Ranieri, Frank Lampard, Gianfranco Zola, John Terry og resten av stjernene til London-klubben.
Kampfakta
Kilder: Aftenbladet, "Store øyeblikk", skrevet av Ole J. Askeland, VG, altomfotball.no
